søndag 11. mars 2018

Seychellene - en reiseskildring

Mennene drar den avlange trebåten sin opp på stranden. De har rodd ut for å hente garnet de satt i går. Nå lemper de det ned på sanden og jeg kan se hundrevis av sprellende fisker som snart skal lirkes løs, sorteres etter sort og der etter bli kjørt av gårde til markedet hvor de blir solgt. Kanskje til en familie som skal lage fisk kokt i kokosmelk og karri, eller grillet fisk med kreolsk tomatsaus.  
Lyden av bølger som slår mot myke, hvite strender er der hele tiden. Havet er der hele tiden. Menneskene som lever her kjenner havet.  Barna som vokser opp på Seychellene lærer å svømme tidlig. Når jeg lukker øynene og tenker tilbake er det saltvannssmak i munnen og følelsen av sand mellom tærne som kommer tilbake til meg.
Seyshellene ligger i det indiske hav, øst for kysten av Kenya og like sør for ekvator. Landet består av 115 øyer. Med andre ord - et tropisk paradis. Flesteparten av befolkningen bor på de tre største øyene Mahe, Praslin og La Digue. Vi bodde på den største av dem alle, Mahe. 
Før jeg dro visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente meg. Hadde vel ikke tid til å tenke så mye over det. Stresset av gårde i hverdagen som de fleste andre, og plutselig satt vi på flyet.
Det første som slår meg når jeg setter føttene på Seychelliansk jord er varmen og luftfuktigheten. Det føles litt som å være inne i et drivhus hele tiden, selv om vi ikke er det. Litt uvant og klamt for en bleik skandinaver, men selvfølgelig helt perfekt for utrolig mange planter. Det er nemlig det andre jeg legger merke til - frodigheten.
Når taxien kjører ut fra flyplasssen, og inn mot sentrum av hovedstaden Victoria, reiser det 667 meter høye fjellet Morne Blanc seg over oss. Fjellsidene er dekket av frodig, vill regnskog. Langs veien  ser jeg mange velkjente planter. Vi selger dem som grønne inneplanter på jobben hjemme i Norge. Bare at her vokser de enten vilt eller i hagene til folk. Også ser det ut til at de blir større, flottere og sterkere enn i norske stuer. De trives selvfølgelig bedre her. 
 Den vakre naturen er hovedgrunnen til at så mange turister besøker Seychellene vært år, og allerede på den første taxituren til hotellet kan jeg forstå hvorfor.  
Å gå gjennom den botaniske hagen, som ligger like utenfor sentrum av hovedstaden, er som å gå gjennom en jungel. Det føles litt som å være barn igjen. Vi går på oppdagelsesferd gjennom en ukjent skog. Ser planter og blomster vi aldri har sett før. Vi finner smale stier hvor ingen andre går. Føler oss små under de ruvende tretoppene og store grønne bladene. De høye trærne gir en etterlengtet pause fra den sterke solen. Vi blir stukket av mygg på beina. Har selvfølgelig glemt myggstift.   
Hver kveld gleder jeg meg til frokosten dagen etter. Vi får brød med lokalt papayasyltetøy, egg, kaffe, ferskenjuice, yogurt, nøtter, ananas, mango og bananer.
En av dagene etter frokosten har vi avtalt å møte en lokal mann som heter Patrick. Han skal kjøre oss ut til en av de mindre øyene utenfor Mahe. Det skal visst være veldig fint å snorkle der. Båten kjører så fort at den hopper på bølgene. Vind i håret. Ingen bruker redningsvest. Jeg holder meg fast i ripa og prøver å puste med magen. På reise må man av og til prøve å skru av sitt eget sikkerhetssystem. Ta noen sjanser. Ikke la seg begrense av frykt. Det går jo som oftest bra. Jeg prøver så godt jeg kan å skru av.
Vel fremme ser vi et skilt hvor det står at det er forbudt å ta med seg plastflasker inn på øya. Vannet er turkist og klart. Vi ser mange fisker i forskjellige farger og størrelser. Noen svømmer i stim og andre for seg selv. En liten stim med fisker på størrelse med hånden min bestemmer seg for å følge etter meg og spise av huden min. Jeg flyter som en dupp i saltvannet. Vi snorkler så lenge at vi blir solbrente på ryggen selv om vi har smurt oss.
Patrick røyker sigaretter mens han forteller oss om naturreservatene på Seychellene. Naturen her blir heldigvis kraftig vernet. Så mye som 50% av fastlandet er naturreservater. En av mange grunner er at siden dette landet kun består av øyer, og naturen her er isolert fra fastlandet, har evolusjonen skapt svært mange dyr og planter som kun finnes på Seychellene. En av dem er Coco de mer palmen som visst nok skal ha verdens største og tyngste frø.
Patrick har tatt med seg en liten aluminiumsboks til å kaste sigarettstumpene sine i. For som han sier kan han ikke kaste de i havet. 
Jeg reiser alltid med blandede følelser. På den ene siden er det fantastisk å reise til nye steder og oppleve natur, mennesker, mat og byer som jeg aldri ville møtt,sett, hørt, smakt, luktet og følt hvis det ikke hadde vært for at jeg har råd og mulighet til å fly. Jeg utvider horisonten min og utfordrer meg selv. Kommer hjem med mange gode minner og forhåpentligvis en litt større forståelse av hvordan verden henger sammen. Fantastisk. 
På den andre siden er fly det mest miljøskadelige transportmidlet som finnes. Når jeg velger å fly velger jeg også å være med på å skade naturen og alt levende som finnes der, inkludert meg selv og mine etterkommere. Dilemma.
Jeg vet jeg ikke er alene om å kjenne på dette. På Seychellene har de en fantastisk og unik natur som jeg fikk inntrykk av at menneskene som bor der er stolte av, glad i og veldig opptatt av å ta vare på. Samtidig lever 30% av befolkningen på Seychellene av turisme.
Jeg har ikke lyst til å slutte å reise. Snarere tvert i mot har denne reisen gitt meg mer lyst til å dra på flere eventyr. Jeg kan absolutt ikke nok om å reise miljøvennlig, men jeg håper jeg kan lære. Jeg håper vi alle kan lære. Sånn at unike og ubeskrivelig vakre steder som Seychellene ikke går tapt for alltid.  
  
Kilder:

Alle bildene i denne reiseskildringen er tatt av meg med mitt mobilkamera.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar